Hufsa: En svært misforstått skapning

Hufsa er ensomhet i levende live. Hun er en kald og isolert skapning, og fryktes av de fleste innbyggerne i Mummidalen.

Er Hufsa din favorittkarakter? Se mange flotte Hufsa-produkter her!

Bakken fryser bak Hufsa når hun går, og hennes iskalde nærvær etterlater andre i et trist og melankolsk humør. Hun søker etter varme og lys, men siden det alltid trekker seg unna henne, fortsetter hennes ensomme vandring.

Hufsa er en merkelig, grå og formløs skapning. Hun har store, uttrykksløse øyne over en bred nese, og en lang rekke med tenner. Hun beveger seg sakte (men overraskende elegant), og skyver seg bortover ved å rynke på skjørtene sine.

Hun snakker veldig lite, og derfor er det ikke så mye som er kjent om henne. Hun gråter eller knurrer når hun er ulykkelig, og svarer kun med enkeltord – og bare når hun absolutt må. Hufsa pleier å forsvinne når hun har fått det hun kom for.

"Ensomheten hennes kan forklare hvorfor Hufsa alltid prøver å komme nær varme og lys."

Nesten alle innbyggerne i Mummidalen er redde for Hufsa, men samtidig har de en følelse av at hun må være veldig ensom. Kanskje er dette det som gjør dem så utilpass når hun er i nærheten. Hufsas ensomhet kan være en forklaring på hvorfor hun alltid prøver å komme nær varme og lys. Men uunngåelig nok blir hun skuffet hver gang hun prøver å nærme seg disse tingene, fordi all ild blir kald og slukner når hun kommer for nær.

Har du sett vårt store utvalg av Hufsa-produkter? Se alt her! 

Vi møter Hufsa for første gang i "Trollmannens hatt" (1948), da hun følger etter Tufsla og Vifsla til Mummihuset etter at de har stjålet noe verdifullt fra henne.

Hun dukker også opp i "Vinter i mummidalen" (1957), men vi blir nok best kjent med henne i "Mummipappa på havet" (1965). Det er nemlig i denne boken Mummitrollet utvikler et spesielt forhold til Hufsa. Først synes han at hun er til bry fordi hun skremmer bort de mystiske og unnvikende sjøhestene som han så gjerne vil bli venn med. Men etter hvert utvikler Mummitrollet og Hufsa et slags vennskap, og han begynner å besøke henne på stranden hver kveld. Selv når han kommer uten stormlampen, som han trodde Hufsa var mest interessert i, belønner hun ham med både sang og dans. Etterpå oppdager Mummitrollet at bakken hvor Hufsa har stått, overraskende nok ikke er frosset til is.  

Sitater om Hufsa: 

 "Der satt Hufsa. De små, runde øynene hennes speilte bålet, men resten var bare en stor, uformelig gråhet."
(Trollvinter, 1957)

"Der satt hun og frøs under fyret. Hun frøs så fælt at bakken ble til is... Nå begynte det igjen. Det kom krypende på ham og var ikke til å ristes av. Det var altfor lett å forestille seg en som ingen var glad i, en som bare ødela alt hvor enn hun kom. Det var urettferdig, hvorfor skulle akkurat han gå rundt og bære på Hufsa, ingen andre gjorde det. Hun kunne ikke varmes opp!"
(Pappaen og havet, 1965)

"Hun var ikke særlig stor, og ikke så hun så farlig ut heller. De kunne bare føle det på seg at hun var forferdelig slem og kunne vente så lenge det skulle være. Og det var nifst."
(Trollmannens hatt, 1948)

"Mummitrollet hutret og så opp. Og da satt Hufsa der ute i vannet foran ham. Øynene hennes fulgte stormlyktens bevegelse, hun var helt stille." 
(Pappaen og havet, 1965)

"'- En hufse, fortsatte Lille My tankefullt. En stor, kald hufse som virrer omkring og setter seg litt hist og her... Og vet du hva som skjer der hun har sittet?' Ja, det visste han jo. Der kunne det ikke vokse noe. Aldri mer. Ikke ett strå." 
(Pappaen og havet, 1965)

Kjøp Hufsa-produkter her!